Fra blind vekst til balanse
Blant økonomene pågår det spennende kamp om neste generasjon teorier og modeller. Spørsmålene er mange. Men hvor leter vi etter svar?
«Alt som er solid smeltes om til luft», skrev Karl Marx på midten av 1850-årene. De store ideene som har formet vår tid oppstod i industrialiseringens tidlige fase. Da de gamle strukturene gikk i oppløsning åpnet det for nye fortellinger om verden og om fremtiden. Er vi inne i et lignende paradigmeskifte i disse dager? Rasjonaliteten som har muliggjort den lineære forbrukerkapitalismen mister stadig mer forklaringsverdi - særlig i møte med klima- og ressurskrisen. Blant økonomer letes det nå iherdig etter nye teorier, et nytt språk, en ny og utvidet måte å tenke (og regne) på.
Denne helgen opplevde jeg to fine ting.
Det ene var at jeg fikk med meg en god del arrangementer under Kåkånomics, økonomifagets nerdete idéfestival i Stavanger. Det andre var et foredag og en påfølgende samtale med Mari Boine, en av våre fremste talskvinner for samisk kultur. På forunderlig vis henger disse erfaringene sammen.
Økonomifaget er i bevegelse. I Stavanger var jeg vitne til at ledende forskere nokså ydmykt snakket om egne modellers utilstrekkelighet. De rådende teoriene, den abstrakte modelltenkningen, utfordres av nye ideer. Studenter som vil gjerne zoome ut. Fagmiljøet er i sunn konflikt med seg selv. Konsepter som «sirkularitet» og ressursproduktivitet er for alvor kommet på agendaen. Schumpeter sin teori om kreativ destruksjon synes å ha fått ny renessanse. Dette er en tilnærming som var inspirert av evolusjonsteori og utforsker betingelser for endring. De fleste andre økonomer har vært mer opptatt av betingelser for likevekt.
Et viktig premiss har endret seg de siste årene: Planeten er ikke lenger en statisk ramme som omkretser økonomien. Jordens ulike prosesser legger grunnlag for vår økonomiske aktivitet, men påvirkes også tilbake. Klimakrisen, ressurskrisen, utarming av jordsmonn og tap av biologisk mangfold er eksempler på at storskala industrialisering som vi kjenner den utarmer biosfæren for produktiv kapasitet. Innsikten fra naturvitenskapen kan ikke lenger ignoreres: Natursystemet gjør en kritisk jobb for oss. Sivilisasjonen henter ut store, men ofte usynlige, verdier fra biologiske og geologiske prosesser. Dagens overforbruk undergraver planetens evne til å yte fremtidige generasjoner slike tjenester.
Samtidig finnes det mange former for verdiskaping som ikke er tilstrekkelig forstått eller tallfestet i markedsorienterte modeller. Alt det vi gjør i rollene som familiemedlemmer og medborgere lar seg ikke måle som finansielle transaksjoner. Hva var egentlig verdien av nabolagsnettverk under Covid-19?
Stakkars økonomer. De står i en perfekt storm av krevende spørsmål. Mange ideer som har levd i skyggen av mekanisk, nyklassisk økonomi trer frem i lyset og krever anerkjennelse. Aktører som Rethinking Economics pusher hardt for å utvide pensum og gi rom til nye tilnærminger. Tidsskriftene anklages for å være portvoktere for den gamle tenkningen. Diskusjonene er, også for en utenforstående, veldig interessante. Men innimellom blir de nokså teoretiske.
Det er her Mari Boine kommer inn. Da jeg forlot Stavanger og dro hjem til Bergen rakk jeg akkurat å få med meg foredrag på TedX-arrangementet til Bærekraftige Liv lørdag kveld. ´Boine snakket om hvordan hun ble født inn i skam over å være same, men gradvis gjenoppdaget og lærte mer om sin egen kulturbakgrunn. Hun fortalte om hvordan samisk samfunn betrakter seg som innvevet i de sykliske naturprosessene rundt seg. At denne levemåten har overlevd tusenvis av år skyldes nettopp at ikke har søkt mot vekst, men mot balanse: Samene utviklet en robust samfunnsmodell som sikrer dem rike liv innenfor rammen av krevende, arktisk natur.
«Urfolk i hele verden har forstått noe som mange økonomer og vitenskapsmenn har vært blinde for», sa Mari Boine. Verdiskaping blant urfolk er basert på langsiktig, kunnskapsbasert interaksjon med landskapet de er en del av. For samene er joik og fortellinger institusjoner som viderebringer kunnskap mellom generasjoner. Gammer, tradisjonelle samiske bygninger, er et konkret eksempel på teori tatt ut i praksis: Funksjonelle konstruksjoner utelukkende basert på ureiste nullutslippsmaterialer. Bygningsdelene trenger i liten grad å bearbeides, naturen gjør en stor del av jobben. Huset er bionedbrytbart og produserer ikke søppel. Full score på absolutt alle kriterier i EUs økodesign-direktiv!
Jordgamme fra Vestre Jakobselv i 1900. Bilde: Preuss Museum/Wikimedia
Har vi noe å lære? Med diskusjonene fra Kåkånomics friskt i bakhodet klarte jeg ikke å la være å tenke at Boine egentlig beskriver et stabilt og bærekraftig økonomisk system i liten skala. Hun hevder at den individorienterte forbrukerrasjonaliteten ikke er en “naturtilstand”, men kulturelt betinget. De økonomiske og politiske grunnfortellingene smitter over på selvforståelsen, og preger adferden vår.
Det finnes altså, midt iblant oss, alternative måter å erfare og beskrive verden på, andre former for kultivering. Dette er gode nyheter. Det er liten tvil om at vi må endre samfunnets energisystemer, industriprosesser og verdikjeder. Men må vi også, over tid, endre hvordan vi dannes til en annen form for rasjonalitet, i markedet, samfunnet og arbeidslivet?
Mange av samtalene på Kåkånomics berører det samme tankestoffet som Mari Boine satte sine ord på.
• Forskere innen økologisk økonomi mener at økonomien må forstås som et underliggende subsystem i et større biofysisk system. Klimastabilitet, tilgang til ressurser og vår evne til å høste av naturens energikretsløp er forhold som direkte påvirker vår evne til å skape verdier. Det utfordrer sånn sett nyklassisk teori, som betrakter økonomien mer mekanisk og lukket, og der samspillet med naturen har vært skrevet på kontoen for «eksternaliteter».
• Doughnut Economics er et visuelt rammeverk der man ser på to paradoksale grenser: Det ene er planetens ni terskelverdier - bærekraftgrensene til jordsystemet. Det andre er minimumskravene for å dekke menneskers behov, ofte definert gjennom FNs 17 bærekraftsmål: Hva skal til for at vi har tilstrekkelig materiell, sosial og politisk trygghet? En av oppskriftene går nettopp på å gi mennesker mulighet til å etablere et mer direkte forhold til naturprosessene.
Smultringmodellen, med ytre rammer og indre minumumskrav.
Smultringtilnærmingen har som mål å finne grep som trekker folk ut av “hullet i midten”, og samtidig hindre at økonomien overskrider tålegrenser for vann, luftforurensing, klimagasser, nedbygging av villmark etc. I dette perspektivet blir «utvikling» vår evne til å reduserer fotavtrykket samtidig som vi øker livskvaliteten. Den fossildrevne hyperveksten vi har opplevd de siste tiårene er et historisk unntak som destabiliserer systemet rundt oss. Smultringen er en visuell metafor. Det den beskriver betingelser for et system i balanse.
Ideen om vekst inn i evigheten smeltes om til luft. Nye teorier, forretningsmodeller og måltall endrer tenkningen både i akademia, næringsliv og politikk. Et paradigmeskifte er på gang. Det er fint, nesten vakkert, at grupper av miljøbekymrede, velutdannede, hvite middelklasseforbrukere diskuterer alternative økonomi i landets oljehovedstad. Men man får man fort følelsen av å drømme opp luftslott svært langt unna virkeligheten.
Heldigvis er verden rundt oss og historien bak oss rik på fortellinger å la seg inspirere av. Samtalen med Mari Boine minnet meg på at vi, her hjemme i Norge, har en bredde i leve- og tenkemåter som kan berike den pågående samtalen. Samisk språk rommer ord som beskriver konseptuelle ideer de fleste av oss har glemt at eksisterer. Samisk kultur har, til tross for fornorskingen, videreført ideer om samfunn og medborgerskap som oppstod lenge før industrialiseringen. At dette tankestoffet fortsatt finnes blant oss, er en gave til oss - fra fortiden.
«Min drøm er at det beste innen samisk tenkning får møte det beste av forskning. Det er ved å kombinere perspektiver vi klarer å utvikle ideer som kan endre verden i stor skala», sa Mari Boine til meg sent lørdag kveld.
Det er en utfordring jeg gjerne bringer videre til økonomene jeg møtte i Stavanger.
Anders
Anbefalt lesning: Under Kåkånomics kom jeg over en bok leserne av dette nyhetsbrevet kan finne glede i. Den ene er “Bærekraftig økonomi” av professor Arild Vatn. Den kombinerer perspektiver fra økologisk økonomi og institusjonell økonomi, og er skrevet på et tilgjengelig språk som også ikke-økonomer kan forholde seg til.
Anbefalt nettside: Siden denne utgaven av nyhetsbrevet i stor grad dreier seg om økonomisk teori og nye modeller, anbefaler jeg alle å sjekke ut Doughnut economy action lab, som både er en ressursbank, inspirasjonskilde og et community for dem som vil lære mer eller ta disse modellene i bruk.
Anbefalt podcast: Jentene bak Alternativ Økonomi lager en månedlig podkast om som stiller spørsmål ved etablerte sannhetene. De utforsker andre typer økonomi, nye, noen gamle og glemte og gjenoppdagede, som setter respekt for alt levende i sentrum. Sjekk ut podkasten her!
Anbefalt lytting: Siden vi i akkurat dette nyhetbrevet omtaler Mari Boine, er det på sin plass å anbefale et gjenhør med hennes mest ikoniske låt: Gula Gula. En del av teksten, oversatt til norsk:
“Jorden er moren vår / Om vi tar livet av henne, dør også vi / Ble du lurt inn i fortellingen / Om at symbiose er konkurranse?
Dette kunne ha vært sagt på Kåkånomics i 2021.
Men denne låten ble skrevet allerede i 1989.
Dette nyhetsbrevet er (foreløpig) et personlig eksperiment i regi av Anders Waage Nilsen, og formatet fortsatt under utvikling. Videresend det gjerne til en venn, eller kom med innspill til hvordan det kan bli bedre. Og for all del, tegn deg som abonnent. Om du vil bidra med en kommentarartikkel er du velkommen til å ta kontakt. Sjekk også Facebook-gruppen om du er interessert i å diskutere temaer som sirkulær økonomi og industriell symbiose, eller dele lenker med andre sirkelhoder.