Minste grønne multiplum
Hurdalsplattformen fremstår både vag og uforløst. Det tydeligste grepet er en biologisk vending i klimapolitikken. Jokeren er plassert i næringsdepartementet.
Valget er tilbakelagt. Hvordan ser det grønne veikartet ut for de fire neste årene? Det er ikke helt lett å bli klok på den nye regjeringserklæringen. Motstridende mål, uklarhet om virkemidler og mangel på overgripende visjoner gjør det vanskelig å se retningen. Det erfarne mannskapet starter reisen sin i villniss av utredninger. Les gjerne Hurdalsplattformen selv, og gjør deg opp din egen mening. Her er åtte observasjoner, i mer eller mindre tilfeldig rekkefølge
1. Alt som er vanskelig skal utredes
Plattformen er skrevet i påfallende uforpliktende form. Det snakkes mye om «gjennomgang av virkemidler». Vi skal gjennom (nok en) innføring av kuttmål sektor for sektor. Innføring av karbonfangst på forbrenningsanlegg skal innføres «på sikt», uvisst når. Det skal lages (enda en) handlingsplan for sirkulærøkonomi, et arbeid som tok flere år i forrige runde. På sirkulærfeltet vil man nå «utrede et mulig regime» for avgifter på bruk av førstegangs bruk av ikke-fornybare naturressurser , samt «jobbe for» sporings- og rapporteringssystemer. Spørsmålet melder seg: Skal vi bruke enda mer tid på å tenke oss om nå? Er ikke tiden kommet for å handle? EU ligger allerede langt foran oss i løypen på mange politikkområder. Deler av den politikken som skal utredes får vi intravenøst, via EØS-avtalen (som ligger fast).
2. Karbonbudsjettet rammer inn politikken
Klimakutt blir (sammen med distriktsutvikling, økonomisk utvikling og økt eksport) et overordnet premiss for all annen politikk. Regjeringen vil føre utslippsregnskap og holde seg med et “årlig forpliktende budsjett for utslipp av klimagasser”. Norges gjenværende karbonbudsjett skal legge føringer for vurderinger av politiske tiltak og satsinger. Rapportering etter klimautslippsbudsjettet skal gjennomføres samtidig med prosessen for statsbudsjettet. All annen politikk må dermed virkelighetstestes mot effekten på kuttmålet. Dette grepet forplikter. Som en naturlig konsekvens har beregningsmodellen for karbon blir et politisk tema.
3. Biologien er blitt et klimavirkemiddel
Hva kan regnes som utslipp, hva regnes som fangst? Det er her Senterpartiet har fått inn sitt største og viktigste gjennomslag: Naturen selv skal bli et klimavirkemiddel. Karbonlagring i jord og skog skal føres på egne linjer i klimaregnskapet. “Utslipp” i biologien (eksempelvis fra beitedyr) regnes nå som gjennomstrømming i det naturlige karbonkretsløpet, og skal ikke rammes av karbonavgiften. Flere steder henvises det til biodrivstoff, samt karbonfangst og -utnyttelse (CCU), der man tidligere kun har vært opptatt av storskala lagring. Dette grepet redefinerer landbruket fra problemsektor til mulighetssektor, og kan få stor betydning for landbrukets rammebetingelser i en tid der lavutslipp blir et konkurransefortrinn.
4. Skogdrift blir karbonfangst
Den biologiske vendingen burde ha spilt opp spørsmål om modeller: Hvordan legger man om produksjonen i landbruket og marin sektor for å fange mer karbon? Her er store muligheter. IPPC sier selv at biokull er å regne som karbonfangst, det er spennende potensiale i regenerative landbruksteknikker. Utnyttelse av marin fotosyntese og etablering av biosirkulære verdikjeder kan skaleres opp og bli lønnsomme vekstnæringer. Slike ting sier plattformen lite om. Det mest påfallende grepet er større uttak av skog, som skal gi netto klimagevinst. Dette er ikke uproblematisk, og underspiller at det er stor kunnskapsmangel rundt karbonbinding i norsk natur. Dilemmaene rundt karbonlagre i gammelskog og myr ikke adressert i plattformen.
5. Business-as-usual for olje og gass
Regjeringen definerer veldig tydelig fossil forbrenning er rotårsaken til klimaproblemet. Å videreutvikle en industri som lever av nettopp denne forbrenningen er å videreføre det store og umulige dilemmaet i norsk politikk. Regjeringen vil tydelig raskt ta ned utslipp gjennom elektrifisering av sokkelen. Oljebransjen kan slik i praksis gå mot nullutslipp, og bidra til at vi ivaretar våre nasjonale forpliktelser karbonregnskapet. Staten under Støre vil ikke være “aktiv” i betydning av å rasjonere ut knappe fossilressurser. Signalet til både investorer og flinke fagarbeidere er at Norge vil fortsette å høste superprofitt fra hydrokarboner i overskuelig fremtid. Dette vil redusere andre sektorers tilgang til hjernekraft og risikokapital, og innebærer selvsagt en alternativkostnad i form av tapte muligheter i andre sektorer. Dette dilemmaet er ikke adressert i plattformen.
6. Smertelindring for å hindre grønn baksmell
Et «rettferdig grønt skifte» har vært viktig poeng i den rødgrønne valgkampen. I plattformen vil man unngå at klimapolitikken er “moraliserende”. AP/SP vil forsatt øke karbonavgiften, men legger opp til å kunne gi unntak for spesifikke grupper, konkurranseutsatte industrier og distriktsregioner. Med andre ord: Regjeringen inviterer svært mange aktører til å forhandle om å få slippe byrden av grønn omstilling. Dette er en krevende strategi. I sum håndterer de to partiene så mange interessegrupper at man samlet fort ender opp med både komplekse modeller og utvanningseffekter.
7. Hvor er de store samfunnsoppdragene?
I lys av at store deler av rødgrønn side har latt seg inspirert av Mariana Mazzucattos “misjonspolitikk” skulle man forvente at plattformen tok utgangspunkt i et knippe utvalgte sektorovergripende nøkkelutfordringer. Erklæringen bærer preg av å være minste felles multiplum. Med mulig unntak for Støres “tillitsreform” mangler det visjoner for de varige og systemiske endringer denne regjeringen skal skape.
8. Næringspolitikken som X-faktor
Staten skal i større grad være en aktiv pådriver i næringspolitikken, og man vil utvide verktøykassen av virkemidler. Utnevnelsen av Jan Christian Vestre er kanskje den mest spennende for de av oss som er opptatt av bærekraftig industriutvikling. Hans bakgrunn og tydelige profil som grønn bedriftsleder gir grunnlag for å forvente at sirkulærøkonomi fremover vil tas på større politisk alvor. Men uten tilgang til grønn energi blir det vanskelig å få på plass tunge industrisatsninger som Anders Bjartnes skriver i Energi og Klima. Har han det mandatet og de rammene som kreves?
En slags oppsummering:
Det begynner å bli få år til nullutslipp 2050. Og enda færre til lavutslipp i 2030. Hvilket lavutslippssamfunn vil man egentlig bidra til å skape? Vektingen mellom pisk og gulrot fremstår uklar. Både målbildet og veien frem fremstår foreløpig uklart. Det etterlatte inntrykket er at regjeringen vil redusere omstillingspresset i viktige sektorer i norsk næringsliv, ikke forsterke insentivene for endring. Regjeringsplattformen snakker mer om å øke utvinningstakten og fjerne begrensninger enn å endre modellene og øke ressursproduktiviteten.
Hvis man leser denne plattformen som et forhandlingsutgangspunkt, er det grunn til å være mer optimistisk. Det er masse uforløste konflikter og dilemmaer som åpenbart må håndteres før dette regjeringsprosjektet finner stabile rammer i Stortinget. Både interessegrupper og de grønne partiene på Stortinget har derfor en viktig jobb foran seg i kommende budsjettforhandlingene.
Anders Waage Nilsen
Hvordan tenker du at regjeringserklæringen kan forbedres?
Diskuter gjerne i Sirkelgruppen på Facebook.
Anbefalt video: Nysgjerrig på hva en aktiv stat innebærer i 2021? Hør Mariana Mazzucato snakke om “Moonshot economy” og mission oriented policies i en samtale på på Talks at Google. Samtidig bør du, for balansens skyld, lese Ola Kvaløy sin kritikk av hennes tilnærming.
Anbefalt podcast: Bli bedre kjent med næringsminister Jan Christian Vestre i serien Drivkraft på NRK. Sjekk ut podkasten her.
Dette nyhetsbrevet er (foreløpig) et personlig eksperiment i regi av Anders Waage Nilsen, og formatet fortsatt under utvikling. Videresend det gjerne til en venn, eller kom med innspill til hvordan det kan bli bedre. Og for all del, tegn deg som abonnent. Om du vil bidra med en kommentarartikkel er du velkommen til å ta kontakt. Sjekk også Facebook-gruppen om du er interessert i å diskutere temaer som sirkulær økonomi og industriell symbiose, eller dele lenker med andre sirkelhoder.