Vi må snakke om subsidier
Superprofitten kommer fra et sted. Fossil energiproduksjon ble i 2020 sponset med den nette sum av 50 000 milliarder kroner.
Det er oppnådd en slags enighet i Glasgow. Vil vi løse klimakrisen nå?
Nei. Det gjenstår mange forhandlingsrunder før vi når målstreken i 2050.
Skal vi lykkes med storskala omstilling trenger vi et systemskifte i markedet. Investeringskapitalen må, med enormt stor kraft, bevege seg bort fra forbrenning, utpining, bruk-og-kast. Hvordan gir vi vekstkraft til ressurseffektive, regenerative verdikjeder?
Akkurat nå synes det nesten umulig. Vi har nemlig en gigantisk propp i systemet. I en fersk rapport fra det internasjonale pengefondet settes det konkrete tall på subsidieringen av kull, olje og gass. Samfunnsøkonomene legger ingenting imellom: Spillereglene i energimarkedet er rigget. Feilprising i markedet gjør det nesten umulig å få til den omstillingen alle snakker om.
Den eneste setningen du trenger å lese er denne:
«Globally, fossil fuel subsidies were $5.9 trillion in 2020 or about 6.8 percent of GDP and are expected to rise to 7.4 percent of GDP in 2025.»
Dette er tall det er vanskelig å forholde seg til. 5,9 engelske trillions, hvor mye er det egentlig? Jeg fant frem kalkulatoren.
En engelsk trillion er det samme som en norsk billion, som er tusen milliarder.
Oversatt til noe litt mer forståelig er altså tallet 5900 milliarder.
Men vent, beløpet er oppgitt i dollar! Dollarkursen er 8,7 kroner.
Det betyr mer enn 50 000 milliarder norske kroner. Vi snakker altså litt under fem oljefond. Mer enn 5000 kroner hvert til eneste menneske på planeten.
La tallet synke inn litt, mens du hviler øynene på et bilde av kullkraftverket Bełchatów i Polen. Et av Europas største punktutslipp.
Hva inngår i dette tallet? I sine regnestykker har økonomene i IMF inkludert både direktesubsidier, skattekutt (tapte inntekter) og naturkostnader.
Kostnadene dekkes enten inn via skatteseddelen til vanlige folk (i andre land enn Norge) eller de tas på kreditt, ved at vi videresender regningen til fremtidige generasjoner. Om man ser isolert på verdiene som kapres i oljebransjen er industrien kjempebusiness. Men forretningsmodellen trenger ikke forholde seg til subsidie- og fremtidskostnadene.
I rapporten finner du denne grafen:
Den røde prikken viser den faktiske prisen for hhv kull og gass i markedet. Den blå og grå søylen viser hva disse råstoffene burde ha kostet, altså hvis råvarekjøp, subsidier, forurensing, klimakonsekvenser og skatt var inkludert.
Om vi legger bort norgesbrillene og tar på oss verdensbrillene forteller IMF-rapporten noe ganske enkelt: Forbrenningsøkonomi er dyrt og dysfunksjonelt. Den er et kostnadssluk, som det er dyrt å kvitte seg med.
Infrastrukturen er på plass. Alle bilene, frakteskipene og kraftstasjonene, krever fossile råstoffer for å gjøre jobben sin. De fleste land er avhengig av å importere olje, kull og gass for å holde kritiske samfunnsfunksjoner igang. Offentlige budsjetter brukes derfor på å redusere kostnadene hos forbruker. Dermed blir det mindre penger igjen til å investere i utdanning, helse og fornybare energisystemer.
Som leverandør i denne verdikjeden sitter Norge igjen med superprofitt og lite ansvar. Det at råstoffene prises til langt under samfunnskostnad, gjør etterspørselen kunstig høy.
Det føles ubehagelig for en nordmann å lese. Det bryter med fortellingen om at vi gjør verden en tjeneste. Til tross for innsatsen på klimakonferanser, legger de fleste politiske partier til grunn at rammebetingelsene skal videreføres i mange tiår fremover.
Kan de endre seg? Det skal vi ikke se bort fra. Avtalen som er signert i Glasgow sier at "ineffektive subsidier" til kull, olje og gass skal fases ut. John Kerry fra USA kalte subsidieringen “galskap”. Det er positivt. Men det er ingen felles definisjon av hva ineffektiv egentlig betyr. Hvor lang tid vil til utfasingen ta? Det er det foreløpig ingen som kan svare på.
Økonomene i IMF er svært tydelige og konkrete: Det trengs raskest mulig en global reform som korrigerer det de omtaler som falske priser på kull, olje, gass. Hvis ikke-fornybare råstoffer prises korrekt, vil vi konkurranseevnen til fornybare løsninger styrkes. Ved å speile den faktiske kostnaden ville markedet umiddelbart settes på kursen av 1,5-gradersmålet.
«Given these ubiquitous and potentially existential risks, policymakers should urgently seek to design and implement reforms which finally get energy prices right» skriver de i sin konklusjon.
50 000 milliarder.
Hva hadde skjedd med energiomstillingen hvis vi subsidierte solenergi og andre fornybarløsninger med tilsvarende beløp?
Hver eneste dag betaler noen en høy pris for å holde den lineære forbrenningsøkonomien gående. Det kan være greit å huske neste gang noen mener at grønn omstilling er så dyrt at vi ikke skal ta oss råd til det.
Anders
Anbefalt video: Dette nyhetsbrev har fokus på klimatoppmøtet i Glasgow. I løpet av arrangementet fikk vi se at det finnes langt flere unge klimaforkjempere enn Greta Thunberg. Elisabeth Wathuti fra Green Generation Initiative i Kenya rørte mange med denne talen, der hun ber delegatene ta inn over seg de menneskelige konsekvensene av klimaendringene.
Anbefalt podcast: Hvordan skal vi oppsummere toppmøtet? Steffen Kallbekken, forskningsleder ved CICERO, Senter for klimaforskning, mener årets klimatoppmøte tar verden noen viktige skritt i riktig retning. Hør podkasten hos energiogklima
Dette nyhetsbrevet er (foreløpig) et personlig eksperiment i regi av Anders Waage Nilsen, og formatet fortsatt under utvikling. Videresend det gjerne til en venn, eller kom med innspill til hvordan det kan bli bedre. Og for all del, tegn deg som abonnent. Om du vil bidra med en kommentarartikkel er du velkommen til å ta kontakt. Sjekk også Facebook-gruppen om du er interessert i å diskutere temaer som sirkulær økonomi og industriell symbiose, eller dele lenker med andre sirkelhoder.